Skjerming

Hvorfor noen kabler plukker opp mer støy enn andre

Dette er det tredje innlegget i serien om instrumentkabler og hvordan ulike konstruksjonsvalg kan påvirke både lyd og praktisk bruk.
I de to foregående innleggene har jeg sett nærmere på kapasitans, håndteringsstøy, fleksibilitet og praktisk bruk og sammenlignet fire interessante instrumentkabler fra Mogami, Klotz og perivox®.

Jeg kunne nevnt mange andre merker og produsenter, men jeg har valgt disse fire modellene fordi de representerer kjente og anerkjente produkter med høy kvalitet. Det gjør det enklere å relatere sammenligningene til kabler mange allerede kjenner til.

I dette blogginnlegget skal jeg se nærmere på en egenskap som ofte havner litt i skyggen av alle diskusjonene om tone, diskant og kapasitans – Skjerming.
Mens kapasitans påvirker hvordan pickupen oppfører seg elektrisk, handler skjerming først og fremst om å beskytte signalet mot støy utenfra.

Hva er egentlig skjerming?
En instrumentkabel består grovt sett av:

1. Signalleder
2. Isolasjon
3. Skjerm
4. Ytterkappe

Skjermen fungerer som en beskyttende barriere rundt signalet.
Oppgaven er å hindre at kabelen fungerer som en antenne som plukker opp:

• Mobilsignaler
• WiFi
• Strømforsyninger
• LED-drivere
• Lysdimmere
• Elektromagnetisk støy generelt

Jo bedre skjermingen er, desto mindre sannsynlighet er det for at uønsket støy finner veien inn i signalet.

Ikke alle skjermer er like
Når man begynner å lese datablad oppdager man raskt at produsentene bruker forskjellige løsninger for skjerming.
Begreper som ofte går igjen er:

• Spiralskjerm (Served Shield)
• Fletteskjerm (Braided Shield)
• Folieskjerm (Foil Shield)
• Ledende plastlag (Conductive Layer)
• Skjermdekning

Det kan være fristende å tenke at skjerming er skjerming, men ulike løsninger har faktisk forskjellige styrker og svakheter.

Spiralskjerm
Spiralskjerm består av mange tynne kobbertråder som er viklet rundt kabelens isolasjon i en spiral. Dette er den klart vanligste skjermtypen i instrumentkabler.

Fordelene med en slik konstruksjon er at kabelen blir svært fleksibel og den tåler mye bøying. Det igjen gjør at den blir enklere å terminere og at den gir myke og smidige kabler.

Men spiralskjerm kan ha noen ulemper også.
En kabel med spiralskjerm er ikke nødvendigvis like robust som fletteskjerm ved kraftig mekanisk belastning, og dekningen kan åpne seg noe ved kraftig vridning og strekk.

Alle kablene jeg har brukt i denne sammenligningen har spiralskjerm.

Fletteskjerm
Fletteskjerm består av kobbertråder som er vevd sammen i et tett nett rundt lederne. Denne typen finner man ofte i broadcast, måleutstyr, installasjoner samt i enkelte mikrofonkabler.

Fletteskjermens fordeler er at den er svært robust og at den har meget god RF- og EMI-beskyttelse, spesielt i miljøer med mye elektromagnetisk støy. Kabelen holder formen godt over tid.

Av ulempene med en slik skjerming vil jeg nevne at kabelen blir stivere og at den har høyere vekt – hvilket ikke er helt uvesentlig. Den er også dyrere å produsere.

Folieskjerm
Når en kabel har folieskjerm så har den en tynn metallfolie rundt lederne. En slik kabel brukes ofte i Cat-kabler, datanettverk, installasjonskabler og i digitale lydsystemer.

Folieskjermens største fordeler er at den typisk gir nær 100 % dekning og svært god beskyttelse mot høyfrekvent støy. Sammenlignet med en fletteskjerm, vil en slik kabel være relativt rimelig å produsere.

Men ulempene man får er at den tåler gjentatt bøying dårligere enn de andre to skjermene. Dermed kan den bli skadet dersom kabelen stadig rulles opp og ned. Det gjør at den er mindre egnet til hardt scenebruk.

Hva er egentlig best?
Som med så mye annet innen lyd finnes det ikke ett riktig svar. En gitarist som spiller live vil ofte prioritere fleksibilitet, bevegelighet og komfort. Mens en installatør ofte prioriterer maksimal støybeskyttelse, robusthet og langsiktig stabilitet.

Derfor ser vi at de fleste instrumentkabler fortsatt benytter spiralskjerm fordi den ofte gir den beste kombinasjonen av skjerming og fleksibilitet, samt at den er mest praktisk i bruk.

Skjermdekning
En annen spesifikasjon som ofte oppgis er skjermdekning.
Denne beskriver hvor stor del av kabelens overflate som faktisk dekkes av skjermen.
Som en grov tommelfingerregel kan man si:

• 90 % er bra
• 95 % er veldig bra
• 98 % er svært høyt

Høy skjermdekning betyr ikke automatisk at en kabel er bedre på alle områder, men det gir en indikasjon på hvor omfattende skjermkonstruksjonen er.

Et lite forbehold
For perivox® NF-K og Mogami 2524 har jeg brukt produsentenes publiserte spesifikasjoner.
For Klotz KIK og Klotz LaGrange finnes det derimot begrenset offentlig dokumentasjon på selve skjermkonstruksjonen.
I denne artikkelen legger jeg derfor til grunn at:

• Klotz KIK ligger teknisk nær bulk-kabelen AC104SW
• Klotz LaGrange ligger teknisk nær bulk-kabelen AC110SW

Dette er ikke bekreftet av Klotz, men baserer seg på samsvar i kapasitans, konstruksjon og produktplassering. Sammenligningen bør derfor leses med et lite forbehold.

Mogami 2524
Mogami er kanskje kabelen med sterkest status i denne sammenligningen.
Interessant nok er Mogami relativt tilbakeholdne med detaljer om skjermdekning, men det de derimot fremhever er:

• Served shield (spiralskjerm)
• Ledende PVC-lag
• Reduksjon av triboelektrisk støy og håndteringsstøy

Mogami fokuserer altså mer på hvordan kabelen fungerer i praksis enn på å publisere store mengder spesifikasjoner.
Det er sannsynligvis en del av forklaringen på hvorfor kabelen fortsatt har så mange tilhengere.

Klotz KIK (AC104SW)
Hvis vi sammenligner med AC104SW finner vi følgende:

• Spiralskjerm
• 93 % skjermdekning
• Ledende plastlag

Dette er faktisk ganske imponerende for en kabel som i stor grad omtales som en robust arbeidshest.
KIK fremstår som en kabel der Klotz har prioritert fleksibilitet, driftssikkerhet, robusthet og fornuftig prisnivå fremfor ekstreme spesifikasjoner.

Klotz LaGrange (AC110SW)
Her begynner det å bli virkelig interessant.
AC110SW oppgis med:

• 96 % skjermdekning
• Dobbel ledende lagstruktur
• Spiralskjerm

Hvis LaGrange bygger på denne konstruksjonen, er dette den mest avanserte skjermløsningen blant Klotz-kablene vi har sett på. Det passer også svært godt med hvordan Klotz markedsfører LaGrange (transparens, detaljering og minimal påvirkning av pickupen, som jeg skrev om i forrige innlegg).
Her virker det som om både skjerming og elektriske egenskaper har vært høyt prioritert.

perivox® NF-K
Jeg må innrømme at da jeg først begynte å se på perivox® NF-K, var det først og fremst den lave kapasitansen som fanget interessen min. Etter hvert har det også vist seg at kabelen har en ganske interessant skjermkonstruksjon.
Databladet oppgir:

• Spiralskjerm
• 98 % skjermdekning
• OFC-kobber
• Fokus på håndteringsstøy og scenebruk

Det betyr faktisk at perivox® NF-K har den høyeste oppgitte skjermdekningen av alle kablene i denne sammenligningen.

Men det interessante er ikke bare tallet i seg selv.
Spiralskjerm velges vanligvis fordi den er fleksibel og trives godt i instrumentkabler som stadig bøyes, kveiles og brukes på scene. Tradisjonelt har spiralskjerm ofte hatt noe lavere dekning enn det man finner i enkelte fletteskjermer og folieskjermer. Når NF-K oppgir hele 98 % dekning, virker det som om produsenten har forsøkt å kombinere to verdener:

• fleksibiliteten fra spiralskjerm
• skjermdekning som nærmer seg det man normalt forbinder med mer omfattende skjermløsninger

På papiret er dette ganske imponerende. Samtidig er det viktig å huske at skjermdekning bare er én del av bildet, og at hvordan kabelen faktisk oppfører seg i praksis også påvirkes av:

• den mekaniske konstruksjonen
• materialvalgene
• håndteringsstøy
• fleksibiliteten
• kvaliteten på pluggene som brukes

Derfor er det interessant å se skjermdekningen i sammenheng med de øvrige spesifikasjonene for kablene i denne sammenligningen.

Sammenligning

Kabel	Skjermtype	Dekning	Ledende lag	Kapasitans
perivox® NF-K	Spiralskjerm	98 %	Ja	77 pF/m
Klotz LaGrange (AC110SW)	Spiralskjerm	96 %	Ja, dobbel	65 pF/m
Klotz AC106SW	Spiralskjerm	95 %	Ja	95 pF/m
Klotz KIK (AC104SW)	Spiralskjerm	93 %	Ja	115 pF/m
Mogami 2524	Spiralskjerm	Ikke oppgitt	Ja	130 pF/m

Tabellen bør leses med litt nyansering, da tallene alene ikke forteller hele historien. Høy skjermdekning betyr ikke automatisk at en kabel er bedre på alle områder. Fleksibilitet, håndteringsstøy, kapasitans, mekanisk kvalitet og konstruksjon har også stor betydning.

Skjermdekning alene sier heller ikke alt om hvor effektiv skjermingen er, men den gir en nyttig indikasjon på hvor omfattende skjermkonstruksjonen er bygget opp.

Kan man høre forskjellen?
Det er det store spørsmålet.
For de fleste gitarister vil nok svaret være:
– Ikke nødvendigvis.

I et vanlig øvingsrom vil alle disse kablene sannsynligvis fungere utmerket. Forskjellene blir mer interessante når man utsetter systemet for:

• Trådløse systemer
• LED-vegger
• Strømforsyninger
• Scenebelysning
• Komplekse rigger

Da kan skjermkvalitet og støydemping bli langt viktigere enn man først tror.

Min konklusjon
Når det gjelder skjerming alene, må jeg innrømme at resultatet overrasket meg litt. Hvis man kun ser på de publiserte spesifikasjonene, er det faktisk perivox® NF-K som kommer best ut med sin oppgitte skjermdekning på 98 %.

Like bak finner vi Klotz LaGrange, som ser ut til å bygge på en svært avansert konstruksjon med 96 % skjermdekning og ekstra ledende lag.

Mogami 2524 er fortsatt kabelen med den sterkeste historikken og kanskje det beste ryktet når det gjelder praktisk bruk og håndteringsstøy, men Mogami publiserer ikke de samme skjermdataene som Klotz og perivox® gjør.

En kabel kan ha svært høy skjermdekning og likevel være mindre egnet til enkelte bruksområder dersom den er stiv, vanskelig å håndtere eller har andre kompromisser.

Det interessante med NF-K er derfor ikke nødvendigvis at den «vinner» på ett tall i databladet, men at den ser ut til å kombinere flere ønskelige egenskaper i én og samme konstruksjon. Det er nettopp slike helhetsvurderinger som gjør kabelvalg interessant.

God støykontroll handler ikke bare om skjermingen alene. Kabelens totale konstruksjon, inkludert skjerm, ledende lag og mekanisk oppbygning, har også betydning for hvor godt den håndterer håndteringsstøy og elektromagnetisk påvirkning. Det er summen av disse egenskapene som avgjør hvordan kabelen oppfører seg i praktisk bruk.

Ingen enkelt spesifikasjon forteller hele historien.
Og akkurat der begynner kapasitans, håndteringsstøy, fleksibilitet og skjerming å henge tett sammen.
Det finnes sjelden én kabel som er best på alt – men jo mer man forstår disse egenskapene og hvordan de virker sammen, desto lettere blir det å velge riktig kabel til riktig bruk.

Med fare for at dette begynner å bli et langt innlegg, vil jeg likevel legge til en liten personlig betraktning på slutten.
Da jeg startet med det første innlegget, var det viktig å holde dette så saklig, objektivt og faktabasert som mulig. Som tidligere nevnt er det definitivt ikke meningen å prate ned noen typer eller merker. Samtlige kabler jeg har nevnt gjennom disse tre innleggene er produkter av høy kvalitet, og mange er – med god grunn – svært fornøyde brukere av dem.

Likevel ser jeg at jeg lett fremhever NF-K sine egenskaper og dermed også fremsnakker min egen vare.

Jeg har vært musiker i over 40 år, riktignok på hobbybasis, og har derfor fått anledning til å prøve mange forskjellige typer kabler. Alt fra de rimeligste hyllevarene til de mer etablerte premium-merkene.

Etter at jeg begynte å importere perivox® selv, har jeg naturligvis tatt dem i bruk, samtidig som jeg har terminert og loddet mange av dem. Og jeg må innrømme at den følelsen jeg satt med ganske tidlig ikke virker å være helt uten grunn: 
Det er rett og slett en vanvittig bra kabel!
Det synes jeg også blir bekreftet når jeg sammenligner data og teknisk informasjon med merker som av mange blir betraktet som ledende i bransjen.
Derfor er det kanskje heller ikke så merkelig at jeg ofte trekker de konklusjonene jeg gjør.

Men nå skal jeg la temaet instrumentkabler hvile litt.
I neste innlegg vil jeg se mer generelt på hva som gjør at enkelte produkter, merker og løsninger etter hvert blir omtalt som bransjestandard.